Så var de liljene, da

Det er bare å innrømme at kala/liljeknollene jeg satte i vinter er blitt feilbehandlet.
Så ille er det at jeg tror ikke en gang det lokale sykehuset ville gjort det verre...


Første blomst av denne persiske liljen er sprunget ut, innendørs. Jeg har latt dem spire for tidlig, og kanskje også for varmt.  Derfor har de brukt alle kreftene sine på å strekke seg mot lyset. Både i glassveranda/drivhuset og senere kjøkkenvinduet har de sett ganske glade ut, men så brått ser jeg at blomsterstengelen er altfor lang og spinkel. I dag plantet jeg dem ut likevel, selv om trekantbedet under det japanske kirsbærtreet ikke er ferdig luket/ryddet/preparert, ville jeg ha liljene i den gode dype jorden langs kanten mot utestua.

Kalaen og den ene perserliljen har stått i samme digre potte, og klamret seg til hverandre. Jeg lot dem forbli sammen, prøvde å behandle de lange hvite røttene forsiktig da jeg ga dem et nytt hjem ved peonen.  Tenker at når den er avblomstra blir det vakkert med de majestetiske liljene.

Hvis de overlever og blomstrer, da. Noen av de laaaange bladene fikk en knekk, jeg antar det ikke hjelper i hele tatt å støtte dem opp. Men jeg gjorde det likevel, det er jo min skyld at de ble slik.

Med klump i halsen kutta jeg den eneste blomsterstengelen, den har en flott blomst - og flere knopper som neppe vil bli til noe i en vase vann :(